Faithlife Sermons

Kristi Forklaringsdag 2008

Sermon  •  Submitted
0 ratings
· 1 view
Notes & Transcripts

Kristi Forklaringsdag 2008

Randaberg, Johs 17,1-8

(2 mos 3,1-6; 2 Pet 1,16-18)

Innledning

En kveld hørte far til ei lita jente at hun snakket høyt på rommet sitt. Døra sto på klem, og han skjønte at hun ba. Han så at hun knelte ved senga, og stoppet opp for å høre hva en slik liten jente la fram for Vårherre. Stor var hans forskrekkelse da han hørte at hun listet opp hele alfabetet; A, B, C, D, E, F, G, osv og hun gjentok det. Da kunne han ikke dy seg, men spurte i dørgløtten: “Hva holder du på med?” ”Jeg ber, pappa,”  sa jenta. ”Men ber du alfabetet”, sa han forundret.

”Jo, du skjønner, pappa, at da jeg begynte, så visste jeg ikke helt hvordan og hva jeg skulle be om. Så jeg bestemte meg for å si fram alle bokstavene i alfabetet, og så tenkte jeg at da kunne Gud sette dem sammen slik han syntes det var best.”

Det er noen av oss som av og til ikke helt vet hva vi skal be om. Noen ganger er det fordi det er så mye som ligger oss på hjertet; andre ganger rett og slett fordi vi føler oss tomme, og ikke synes at vi får det helt til.

For noen er det særlig vanskelig når de skal be offentlig. De er så redd for hvordan de skal formulere seg.

I dagens tekst møter vi Jesus i den lengste bønnen som er gjengitt av ham i Det nye testamente. Den strekker seg over hele det 17. kapitlet i Johannesevangeliet; 26 vers. Jesus har holdt en lengre tale til disiplene; talt til dem om sin bortgang, og løftet litt på forhenget om både hva han går til, og hva som disiplene kan komme til å stå overfor. Og så avslutter han med denne bønnen. Her møter vi Jesus som forbeder. Det er det første jeg vil trekke fram her i dag.

I) En bønn kan si mye om et menneskes trosliv; kanskje er det derfor at mange av oss er beskjedne eller nærmest bluferdige når det gjelder å be offentlig. I bønnen så åpner vi oss primært opp for Gud, prøver å legge alle ting framfor ham.

Jeg har selv et barndomsminne fra min egen bestefar. Jeg var ikke så gammel, og skulle overnatte hos dem, og ble plassert i senga hos bestefar. Og der lå jeg bak ryggen hans, og fikk plutselig høre at han ba sin kveldsbønn så høyt at jeg kunne høre hva han sa. I bønnen tok han for seg alle jeg da kjente i vår familie, og flere til, og la dem fram for Gud, for ’nådens trone’ for å si det med Hebreerbrevet. Det var en underlig men god opplevelse. Senere har jeg hørt at en av mine brødre har hatt den samme opplevelsen. Vi ble alle nevnt. Jeg kommer aldri til å glemme det. Stemningen, den barnlige spenningen; blir jeg også nevnt ved navn?

I dagens tekst får vi en gløtt inn i hva Jesus la fram for sin himmelske far. Et gløtt inn i hva som lå ham på hjertet. De fleste som har sett nærmere på teksten mener at den kan deles inn i tre deler; i den første delen ber Jesus om forholdet til sin Far (1-8); i den andre delen ber han for sine disipler (9-19), og i den siste delen ber han for dem som ved hjelp av disiplenes virke skulle komme til tro (v20-26). Det vil si; han ber for Kirken, oss inkludert.

1) Denne bønne er blitt kalt Jesu øversteprestelige bønn. Det er en betegnelse som kom opp for noen hundre år siden, og passer for så vidt godt.

Den knytter til det gamle testamente og den oppgaven som øverstepresten hadde der. For hva var hans oppgave. Jo hans primære oppgave var ikke bare å være den fremste blant de andre prestene, men å være en mellommann mellom folket og Gud. Og som mellommann var han også fremfor alt forbeder. Han skulle gå inn i mellom folket og Gud som deres talsmann. Her går Jesus inn i denne rollen i sin øversteprestelige bønn. Han ber for sine.

Før vi går videre, kan det være godt å stanse litt opp for akkurat dette; Jesus vil være din forbeder.

2) Noen ganger føler vi at vi trenger mye forbønn; livet har floket seg til. Men det er ikke alltid like lett å finne noen, eller å få mot til å be noen; ”vil du be for meg.”  Eller det kan være at vi ikke makter å be; vi er kommet i en tilstand der vi ikke klarer det. Andre må ta over.

a) Bibelen forteller at Jesus er fortsatt en forbeder!

I Johs 1 brev 2,1, sies det: Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.

En talsmann, er eg. ’en som kommer til ved ens side for å hjelpe.’ Kan også oversettes med en ’advokat,’ en forsvarsadvokat. En som taler vår sak, taler på våre vegne.

I Hebreerbrevet (7,24-25) er det sagt om denne forbederen at ”Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.

En slik forsvarsadvokat må kjenne saken til den han skal forsvare. Derfor sier også Hebreerbrevet at (Hebr 4,15) vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.

En slik en er Jesus; og det er ingen andre som er som han. Det er ikke nødvendig å legge fram hele alfabetet for ham. Vi kan få sette det sammen selv, lage de ord og uttrykk vi har behov for, i både klage og takk. Han tåler det fordi han selv har vært i samme situasjon.

II) Hva er det så Jesus ber om i denne bønnen i dagens tekst?

Jo han ber om bl.a. følgende: at Sønnen må få ære, bli forherliget, så han kan gi sine del i det evige liv, han ber om at de må bli bevart i troen, at de må få være ett. Samlet i en sum; han ber om at de må få kraft til å være vitner om det evige liv som de har fått del i som Guds store gave.

Joh 17,1-3 Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg. 2 For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.

Den første delen dreier seg om Sønnens forhold til Faderen, om den herligheten som de begge har del i men som Sønnen ikke har fullt ut kunnet vise i sitt jordeliv.

Men det som kanskje er mer uventet, er at denne Sønnens herlighet, den er knyttet til hans makt til å gi evig liv til sine disipler. Det var hans oppgave, det var hans herlighet. Kirken er Kristi legeme, sa Paulus. Jeg er vintreet, dere er grenene, sier Jesus i Johannesevangeliet. Så nært knyttes han til sin kirke, til de som har fått del i det evige liv.

Hva er så det evige liv?

For at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.

Ja dette verset er rene definisjonen på det evige liv; det er å kjenne Gud og hans sønn Jesus Kristus. Det er her og nå.

Vi taler ofte om det evige liv som noe fremtidig, som noe som ligger der framme et sted, eller om vi sier ’på den andre siden’, og tenker på det som noe som følger etter døden. Men i Johannesevangeliet poengterer Jesus gang på gang at det evige liv er noe som gis her og nå, det er noe som en kan får del i her og nå. Ja, at det faktisk er slik at en må få del i det her og nå om en skal få del i det framtidige. Den som tror på Sønnen, har evig liv (3,36); 1 Joh 5,12 Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet.

Og dette evige livet det beskrives som å ’kjenne deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.

Dette leser noen som om det består i å ha kunnskap om Gud og hans sønn Jesus; å være godt kjent i Bibelen, og kunne mye teologi, å ha forstått mye. Slik sett skulle jo professorer og andre som skal ha lest mer enn gjennomsnittlig nærmest ha fribillett til det evige liv. Men det er lenge siden Ole Hallesby proklamerte at  det går ikke noe ekstratog til himmelen for akademikere.

Nei, Jesus sier at det dreier seg ikke om kunnskap, men om kjennskap. Kunnskap har med intellekt og forstand å gjøre, og der stiller vi ikke alle likt. Kjennskap er derimot noe man kan få del i via erfaringer, via personlig kjennskap. Det bibelske ordet for å kjenne Jesus betyr ikke intellektuell kunnskap, men er egentlig et intimt ord for erfaringskjennskap. På hebraisk kan det endog brukes for den kjennskap som en mann og en kvinne lever i i et ekteskapelig samliv.

Jeg husker fremdeles at jeg så langt tilbake som i 1968 var på et teltmøte og hørte på den da landskjente predikanten John Olav Larsen. Og han brukte et bilde på dette som jeg der og da syntes var så godt at det siden har sittet fast hos meg. Siden har jeg nok kanskje ment at det var litt naivt, men det virket i alle fall da han brukte det.

Han fortalte at han hadde diskutert dette med å være en kristen med en kvinnelig ugift slektning. Og hun hevdet at, ja hun trodde på Gud, og det måtte da være greit nok. Da spurte John Olav Larsen: ’Tror du på ekteskapet’; ja det, gjorde hun. ’Ja, men du er ikke gift fordi om du tror på ekteskapet.’ Å nei da, det var hun enig i. For å være gift, det hadde å gjøre med et personlig forhold til en annen. Ja, men slik er det også å tro på Jesus, sa Larsen. Det er ikke nok å tro at han har levd. Du må ha et personlig kjennskap til ham.

Her slutter den lille anekdoten. Men den få fram noe som også er viktig for Jesus i Johannesevangeliet. Tro er kjennskap, tro er erfaring, tro er et personlig forhold. ”Å kjenne deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.”

I Johannes 10 bruker Jesus bildet om seg selv som den gode hyrden, og den kjennskap som sauene har til ham som er det som gjør dem trygge.

10,4-5: Når hyrden har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme. 5 Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede." 14 Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, Erfaringskjennskapet, de hadde erfart at han var deres rette hyrde; derfor fulgte de ham trygt.

Vi begynte med at prekenteksten i dag er i fra Jesu bønn, og sa litt om at det ikke er alltid like lett å be. Men bønnen er en av de måtene vi har til å utvikle og utvide vår kjennskap til Jesus. Bønnen er den fortrolige samtale med en som vi kan bringe alle ting fram, sette navn på ting vi ellers tier stille med, legge fram og legge fra oss ting som blir for tunge å bære, ting, handlinger i tanker ord og gjerninger som vi ikke lenger kan bære; eller å takke for det som vi har sett og opplevd.

Den andre er egen Bibellesning. Og der frøst å fremst å øke en kjennskap til hva Gud har gjort for oss i Jesus Kristus. Ikke om hva vi skal gjøre, men hva han har gjort for oss. Historien om Jesus er historien om Guds kjærlighet til sitt skaperverk og sin skapninger. I USA har man formet uttrykket ”the Divine embrace”, den guddommelige omfavnelse. Når Kristus henger på korset med sine utstrakte armer så demonstrerer det den guddommelige omfavnelse. Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.

Related Media
Related Sermons